Selv om likedeling er hovedregelen, finnes det viktige unntak:

1. Særeie

Særeie er formue som etter avtale eller bestemmelser i testament skal holdes utenfor delingen. Dette må være avtalt i ektepakt eller bestemt av arvelater/giver. Særeie kan gjelde hele eller deler av formuen.

Eksempel:

Hvis ektefellene har avtalt i ektepakt at en bolig skal være særeie, skal denne ikke deles ved skilsmisse, men holdes helt utenfor i delingen.

2. Skjevdeling

Skjevdeling innebærer at midler som klart kan føres tilbake til midler en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått, eller som er mottatt som arv eller gave fra andre enn ektefellen, kan holdes utenfor delingen. Dette følger av ekteskapsloven § 59.

Vilkår for skjevdeling:

• Midlene må være i behold, og dermed kunne identifiseres og spores.
• Skjevdeling kan nektes hvis det vil være åpenbart urimelig for den andre ektefellen.

Eksempel:

Har du arvet 500 000 kroner fra dine foreldre, og disse pengene fortsatt kan spores i din formue, kan du kreve å holde dem utenfor delingen.

Praktiske råd om skjevdeling

Det kan være utfordrende å dokumentere og spore midler over tid, og kravene til dokumentasjon er strenge. Det anbefales å holde god oversikt over arv, gaver og egne midler, og gjerne rådføre seg med advokat for å sikre at skjevdelingskravet blir korrekt behandlet.

Unntak ved urimelig resultat av skjevdeling

Hvis resultatet av skjevdeling for en av ektefellene er åpenbart urimelig for den andre, kan skjevdelingskravet helt eller delvis falle bort. Dette er en unntaksregel, og det skal en del til for at vilkåret om urimelighet er oppfylt.

Her er noen typiske situasjoner hvor skjevdeling kan være urimelig:

1. Langt ekteskap med felles innsats:
   Dersom ektefellene har vært gift lenge og begge har bidratt til å bygge opp og vedlikeholde formuen, kan det være urimelig at den ene tar med seg store verdier ut av ekteskapet på grunn av skjevdelingsmidler.
2. Felles investeringer og innsats:
   Hvis skjevdelingsmidlene har vært brukt til å finansiere felles bolig, familieøkonomi eller andre felles formål, og begge har bidratt til verdistigningen, kan det være urimelig at bare én får hele gevinsten.
3. Omsorg for barn og hjem:
   Dersom den ene ektefellen har hatt hovedansvaret for barn og hjem, og dette har muliggjort at den andre har kunnet øke sine skjevdelingsmidler, kan det tale for at skjevdeling ikke skal gjennomføres fullt ut.
4. Betydelig økonomisk skjevhet:
   Hvis gjennomføring av skjevdeling vil føre til at den ene ektefellen sitter igjen med vesentlig mer enn den andre, og dette ikke står i rimelig forhold til innsatsen og fellesskapet under ekteskapet, kan det anses urimelig.

Hver slik sak må vurderes konkret, og det anbefales å søke juridisk bistand ved tvil.

Vergemål er en offentlig rettslig ordning som skal sikre at voksne som ikke lenger er i stand til å ivareta egne interesser, får nødvendig hjelp og støtte. Ordningen gjelder personer som på grunn av sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse har behov for bistand i hverdagen – enten det dreier seg om økonomiske forhold, som å betale regninger og inngå avtaler, eller personlige forhold, som å samtykke til helsehjelp eller ta stilling til praktiske spørsmål.

Typiske situasjoner som kan gi grunnlag for vergemål, er:

• En alvorlig psykisk lidelse, som demens eller schizofreni
• En psykisk utviklingshemming
• Et rusmiddelproblem eller alvorlig spilleavhengighet
• En sterkt svekket fysisk helsetilstand

En verge er den personen som blir oppnevnt av Statsforvalteren for å bistå den som har behov for hjelp. Vergens oppgave er ikke å ta over styringen, men å supplere og støtte der det trengs – alltid med utgangspunkt i hva som er best for den personen vergemålet gjelder. Vergemålet skal være tilpasset individuelle behov og kan omfatte enten økonomiske forhold, personlige forhold, eller begge deler.

Det er viktig å understreke at det ikke er tilstrekkelig å ha en diagnose for å få verge. Vergemål er et inngripende tiltak, og det kreves derfor en konkret og individuell vurdering. Det må foreligge en medisinsk tilstand som gjør at personen ikke er i stand til å ivareta sine egne forhold, kombinert med et reelt behov for bistand. Dersom personen allerede får tilstrekkelig hjelp – for eksempel gjennom en fremtidsfullmakt eller en legalfullmektig – skal det ikke opprettes vergemål. Behovsvurderingen er dermed helt sentral: Vergemål skal bare etableres når andre ordninger ikke ivaretar personens interesser godt nok.

En kreditor kan i noen tilfeller gå rett til namsfogden med en ubetalt faktura. Du som leser har kanskje nettopp mottatt et brev fra namsfogden, og lurer på hva skjer nå?

Først litt om hva en namsfogd er, hva de gjør.  

Alle regioner i landet har sin namsfogd, som utgjør sivil tvangsmyndighet, til forskjell fra politiet som er tvangsmyndighet for alt straffbart, kort oppsummert.

Namsfogden kan tvangsfullbyrde eller tvangsinndrive et rettmessig og forfalt krav. Tvangsfullbyrde vil i praksis si å ta penger direkte fra arbeidsgivers lønnsutbetaling, tvangsselge en eiendom, bil, aksjer eller andre eiendeler for å dekke beløpet som står utbetalt hos kreditor.

Namsfogdens samfunnsoppdrag og retningslinjer finnes i tvangsfullbyrdelsesloven. Den regulerer også hvordan begge sider skal høres og informeres, så man er ikke uten vern selv om man skylder penger.

Den som skylder penger skal få varsel og informasjon fra namsfogden i posten, om at namsfogden har mottatt en begjæring om tvangsfullbyrdelse av et utestående pengekrav, og med en frist til å uttale seg. På dette tidspunktet er det viktig å være «på ballen» og gi klar beskjed til namsfogden ved å “bestride kravet”, hvis det ikke er riktig at man skylder pengene.

Om kravet er rettmessig, så har man en mulighet til å gå i dialog med kreditor, for å få til en løsning før namsfogden gjennomfører utleggsforretningen. Dette kan f.eks. være å betale noe hver måned fremover eller dele kravet opp i to-tre avbetalinger, eller om kreditor aksepterer det, betale det man klarer og at kreditor ettergir resten av kravet, renter og gebyrer.

For at en fremtidsfullmakt skal kunne tas i bruk, må fullmaktsgiveren befinne seg i en tilstand som gjør vedkommende ute av stand til å ivareta sine interesser. Dette følger av vergemålsloven § 83, med henvisning til § 78, som nevner tilstander som svekket helbred, sinnslidelse eller lignende forhold, herunder demens.

Det dreier seg ofte om psykiske og/eller fysiske svekkelser som kan skape behov for verge eller annen form for bistand, avhengig av hvor alvorlig svekkelsen er og hvilke interesser som berøres.

I praksis må det foreligge en legeerklæring som dokumenterer at fullmaktsgiveren er i en tilstand som gjør at vedkommende ikke lenger er i stand til å ivareta sine egne interesser. Dette er en medisinsk vurdering, og fullmektigen har rett til å innhente en slik legeerklæring- også uten samtykke fra fullmaktsgiveren. Det er ikke alltid at en som for eksempel er på vei inn i en demensdiagnose er enig i at noe ikke stemmer, og da kan fullmektigen på egen hånd få en vurdering fra vedkommendes fastlege. Hvis personen ikke vil samarbeide, vil det i de fleste tilfeller likevel la seg gjøre å få en slik vurdering fra legen.

Når fullmakten trer i kraft, skal fullmektigen informere både fullmaktsgiveren – så langt det er mulig – samt nærstående som ektefelle, samboer eller andre nære slektninger.

Fullmektigen har også mulighet til å be Statsforvalteren om å stadfeste at fullmakten er trådt i kraft. Selv om en slik stadfesting formelt sett ikke er et krav, vil den i praksis ofte være nødvendig. Mange instanser, som banker, Kartverket, offentlige instanser eller andre tredjeparter, krever nemlig stadfestelse før de aksepterer fullmakten som gyldig.

For å få stadfestet fremtidsfullmakten, må du som fullmektig sende inn et eget skjema til statsforvalteren sammen med selve fremtidsfullmakten i original. Skjemaet finner du her.

Du må også legge ved en legeerklæring som bekrefter at fullmaktsgiveren ikke lenger er i stand til å ivareta sine egne interesser, for eksempel på grunn av demens eller annen svekket helsetilstand. Det er typisk fullmaktsgiverens fastlege som skriver en slik erklæring, men det kan også være en tilsynslege på et sykehjem eller sykehus.

I tillegg må du dokumentere at nærmeste pårørende er varslet- det vil si ektefelle eller samboer, og/eller nærmeste slektninger. Dersom fullmaktsgiver ikke har ektefelle eller samboer, skal pårørende varsles i følgende rekkefølge:

1. Barn
2. Barnebarn over 18 år
3. Foreldre
4. Søsken

Fullmaktsgiveren kan også bestemme i selve fremtidsfullmakten hvem som skal varsles og i hvilken rekkefølge.

Pårørende må skrive under på en erklæring om at de har fått informasjon om at fremtidsfullmakten er trådt i kraft og hva den inneholder. Link til en erklæring som kan brukes finnes her.

Når skjema med vedlegg er sendt inn, vurderer Statsforvalteren om alle vilkår er oppfylt og om du er egnet som fullmektig, før fullmakten eventuelt stadfestes og registreres. Det er flere formelle krav i prosessen, og det kan derfor være lurt å søke hjelp for å sikre at alt er i orden.

Høyesterett slo fast at det er tidspunktet for gaven, og ikke når avkortningen eventuelt bestemmes, som avgjør hvilken lov som gjelder. Gaver som er gitt før 1. januar 2021 skal følgelig vurderes etter den gamle arveloven, og arvelater trenger ikke ha sagt fra om avkortning da gaven ble gitt. Avkortning kan besluttes senere, så lenge dette skjer før dødsfallet og det finnes dokumentasjon på arvelaters ønske.

I denne saken ble det derfor ikke stilt krav om at faren måtte ha bestemt avkortning da gavene ble gitt. Det avgjørende var om det forelå en senere gyldig disposisjon- og dette var ikke tema for Høyesterett å ta stilling til, da testamentet ikke ble vurdert.

1. Felles bolig- krav om samtykke ved salg eller pantsetting

Eiendomsretten omfatter retten til å bestemme over egen eiendom. Eierrådigheten består av flere viktige elementer, inkludert retten til å selge, pantsette, leie ut, bruke eller gi bort eiendelen. I motsetning til i et ekteskap, er det ingen begrensninger på denne råderettigheten i et samboerskap.

Eieren har full disposisjonsrett over sine eiendeler, også de som benyttes som parets felles bolig og innbo. Eventuelle begrensninger i råderettigheten må være klart avtalt eller fastsatt på annen måte.

Utvalget foreslår nå at samboere må innhente skriftlig samtykke fra hverandre før de kan selge eller pantsette felles bolig. Forslaget er inspirert av ekteskapsloven og er ment å sikre at begge parter er enige om viktige økonomiske beslutninger som påvirker deres felles hjem. Formålet er å styrke vernet om hjemmet og bosituasjonen for samboerne og berørte barn og gi større økonomisk forutsigbarhet for alle parter.

2. Presumsjon om sameie for felles eiendeler

Som hovedregel medfører ikke det å flytte sammen automatisk til at partene får felles eierforhold til eiendeler. Hver samboer beholder eierretten til det han eller hun brakte inn i samlivet og senere skaffer seg. I likhet med andre kan imidlertid samboere også eie eiendeler sammen i form av sameie.

Det har nå blitt foreslått en presumsjon om at bolig og løsøre (innbo) anskaffet under samboerskapet i utgangspunktet eies felles av begge samboerne. Dette innebærer at begge parter har lik eierandel i felles bolig og innbo, med mindre det foreligger klare bevis for noe annet. Det er blant annet unntak for eiendom som er arvet, gitt i gave, eller anskaffet før samboerskapet startet; i slike tilfeller vil eiendommen vanligvis anses som eneeie for den samboeren som mottok eller eide den før samlivet.

Det vil være opp til hver enkelt samboer å bevise at eiendelen ikke er i sameie med lik andel for begge. Samboeren må kunne dokumentere rettslige eller faktiske forhold som grunnlag for at det foreligger et annet eierforhold, og bærer bevisbyrden for sitt krav. Det er imidlertid tilstrekkelig at samboeren viser at eneeie eller et annet eierforhold er mest sannsynlig i den aktuelle saken

3. Forsørgelsesplikt og økonomisk åpenhet

Samboere har i dag ingen uttrykkelig plikt til å forsørge hverandre. Samboerforeldre har i likhet med andre foreldre en plikt til å forsørge sine barn, men en samboer har ikke plikt til å bidra til forsørgelsen av den andre samboerens særskilte livsarvinger. Det gjelder heller ingen alminnelig opplysningsplikt mellom samboere om økonomiske forhold.  Det eksisterer heller ingen generell opplysningsplikt mellom samboere når det gjelder økonomiske forhold. I kontrast har ektefeller en gjensidig forsørgelsesplikt, som innebærer både et felles ansvar for familiens underhold og en plikt til å støtte den andre ektefellen. Ektefeller har også en forpliktelse til å dele nødvendige opplysninger for å vurdere deres økonomiske situasjon.

Det er nå blitt foreslått å innføre uttrykkelige regler om gjensidig forsørgelse og åpenhet om økonomiske forhold også for samboere. Dette vil innebære at samboere forplikter seg til å støtte hverandre økonomisk og gjennom andre bidrag for å dekke felles utgifter som husleie, strøm, og barnepass. Begge parter skal også være åpne om sine økonomiske forhold, noe som gir tilgang til informasjon om inntekter, utgifter, gjeld og eiendeler.

Utvalget foreslår faktisk at partene skal ha rett til å få innsyn i hverandres økonomi allerede før de blir samboere i lovens forstand. Dette vil støtte parets mulighet til å avklare de økonomiske forholdene fra starten av samlivet. Samlet sett er disse reglene ment å styrke samarbeidet mellom samboere og gi dem mulighet til å håndtere økonomiske forhold på en rettferdig og gjennomsiktig måte.